I dagens idretts- og treningskultur møter unge stadig høyere krav til prestasjon. Mange trenere ønsker å utnytte tiden effektivt, holde intensiteten oppe og få utøverne gjennom mest mulig av økta. Samtidig begynner flere unge å rapportere stress, utmattelse og usikkerhet rundt egen verdi og kapasitet. Følelsen av å ikke strekke til og oppnå mål er mangelfull. En av de viktigste årsakene er fraværet av to sentrale elementer i treningen: refleksjon og individuell tilpasning.

Skrevet av Hilde Opberget, Oslo, 13. desember 2025

Vi kan likevel ikke forvente at utøverne skal reflektere, og heller ikke si at dette må utøveren bare erfare selv. Som trenere er dette en svært viktig oppgave: å lære utøveren å gjøre nettopp dette. Vi må lære dem å reflektere.

Så må vi også ta med oss: Det finnes ikke en eneste oppgave eller prestasjon hvor vi ikke trenger mentale verktøy. Mental kapasitet er etter min mening likestilt med fysisk kapasitet. Tankene styrer handling. Dette er ikke hovedpoenget å få frem i denne artikkelen, men fint å ha med seg når man leser og reflekterer rundt det jeg vil formidle av egne erfaringer og fagrelevant innhold.

Når ungdom ikke får hjelp til å forstå hva som var bra med økten, hvorfor noe fungerte eller hvordan de kan utvikle seg videre, mister treningen både sitt mentale og sitt pedagogiske potensial. Uten rom for individuell tilpasning reduseres øktkvalitet til en slags «one-size-fits-all»-produksjon, der alle skal gjøre det samme, samtidig og i samme tempo – uavhengig av dagsform, forutsetninger eller behov.

Når «bra økt» ikke betyr noe..

Mange unge utøvere svarer automatisk «bra økt» når de blir spurt etter trening. Ikke fordi de har reflektert over innholdet, men fordi det er det trygge og forventede svaret. Dette er et resultat av en treningskultur der:

• treneren ofte har dårlig tid

• gruppa er stor og tiden knapp

• målet er høy aktivitet heller enn høy læring (vi må selvsagt ha alder og utvikling med i vår planlegging)

• refleksjon oppfattes som «dødtid»

• vurderingen av økta baserer seg mye på følelse, ikke forståelse (unge utøvere får presentert Borg-skala uten å reflektere over hva de ulike «tallene» egentlig skal reflektere)

Når utøveren ikke vet hvorfor økta var bra, mister begrepet «bra» all faglig betydning. Da blir trening noe man gjennomfører, ikke noe man utvikles av.

Effekten av manglende refleksjon

Refleksjon er ikke et «tillegg» i treningen – det er en forutsetning for læring, mestring og robusthet. Uten refleksjon har jeg erfart at følgende skjer med svært mange:

1. Læring reduseres til mekanikk

Ungdom kan gjennomføre øvelser uten å forstå hva de trener på, hva de skal kjenne etter eller hvordan de kan justere teknikken. Da utvikles ikke ferdigheter, bare vaner.

2. Mestring blir tilfeldig

Når ungdom ikke kan identifisere hva som gikk bra, blir mestring et spørsmål om flaks, dagsform eller bekreftelse fra treneren – ikke om egen innsikt.

3. Indre motivasjon svekkes

Refleksjon gir opplevelsen av kontroll og eierskap. Uten dette blir motivasjonen ytre styrt: «gjøre for treneren» i stedet for «gjøre for meg».

4. Risikoen for prestasjonsstyrt identitet øker

Når utøvere ikke forstår prosessen bak en prestasjon, blir resultatet stående som eneste målestokk for verdi.
Dette er en direkte vei til prestasjonspress og dårligere psykisk helse.

Behovet for individuell målsetting

Mange treningsøkter har et tema – for eksempel styrke, utholdenhet, teknikk eller balanse. Men et tema for økta i seg selv gir ingen garanti for læring. Den må ha et hovedmål, og den bør beskrive: Hva skal gjøres-Hvordan det skal gjøres-Hvorfor nettopp dette skal gjøres. Grunnleggende og helt naturlig for oss som kan dette, og svært viktig å lære seg for den treneren som ikke har lært pedagogikk og didaktikk. Treneren bør også kommunisere individuelle mål og oppgaver underveis. En økt uten personlige mål og relevante oppgaver for hver enkelt risikerer å bli:

• for lett for noen

• for krevende for andre

• irrelevant for noen

• demotiverende for de fleste

Ungdom er ikke en ensartet gruppe; de kommer med ulik:

• fysisk modning

• mental belastning

• dagsform

• erfaring

• selvtillit

En økt uten individuell tilpasning er i praksis en økt uten reell kvalitet.

-Ja, det er krevende å tilpasse. Det krever tid, refleksjon og fagkompetanse. Men konsekvensene av å ikke tilpasse er langt mer alvorlige: frafall, skader, usikkerhet og svekket selvfølelse hos utøverne.

Trenerrollen...den krever fagkompetanse!

Det krever fagkompetanse å kunne:

• lese gruppa

• vurdere belastning

• justere underveis

• stille gode refleksjonsspørsmål

• se enkeltutøvere midt i en større gruppe

• identifisere hvem som trenger støtte, utfordring eller pause

• tåle at «effektivitet» noen ganger må vike for kvalitet

En faglig dyktig trener vet at det ikke er antall repetisjoner eller hvor høy intensiteten var som avgjør kvaliteten på økta – men hva utøverne lærte om seg selv. En faglig dyktig trener vet også at han ikke kan alt. Han søker hjelp og utvikling, er glad for andres innflytelse og nysgjerrighet, og er glad for utøveres spørsmål.

Proffe trenere i toppidretten praktiserer det samme:
Refleksjon + individuell tilpasning = utvikling. Unge utøvere, eller utøvere tampen til å oppnå noe stort: de fortjener ikke noe mindre. Kanskje er det her den virkelige gode kompetansen kreves?

Vi har i Norge en rekke svært gode forskere. Vi har tilgang på forskningsresultater som er av internasjonal høy kvalitet. Så er det min oppgave som trener å formidle dette til mine utøvere. En forelder vil ikke kunne omsette forskningsresultater på samme måte uten å ha kompetanse i hvordan man tilpasser dette til «sitt» eget barn. Forskning er også i svært høy grad gjort på voksne.

Når jeg ser at 17-åringer hver eneste uke har 5 x 8 minutter intervaller i sone 3, ser jeg at denne unge utøveren er god til å trene. Men langsiktig og bærekraftig er det nok ikke, for denne unge utøveren vil i stor grad, tror jeg, bli utbrent som 20-åring. Forhåpentligvis tar jeg feil. Dette mener jeg på bakgrunn av min faglige kompetanse om fysiologisk og mental trening og utvikling.

Når utøveren forstår hva de har gjort skjer læring

Når ungdom får hjelp til å sette ord på egen utvikling – ikke bare egen prestasjon – skjer det noe bemerkelsesverdig:

• selvtilliten forankres i prosess, ikke resultat

• de blir mer bevisste og autonome

• de tør å si ifra om smerter, belastning eller usikkerhet

• de bygger mental robusthet

• de forstår at de ikke er prestasjonen sin

Et eksempel – forskjellen mellom å si «bra økt» og uttrykke «bra økt fordi…»:

«Bra økt.»
→ Passivt utsagn. Krever ingen innsikt. En følelse her og nå.

«Bra økt fordi jeg klarte å regulere tempoet etter dagsformen og fokusere på teknikken.»
→ Dette er mestring, læring og selvstøtte. Dette er å komme nærmere seg selv og å eie sin egen utvikling.

Konsekvensene av å ikke reflektere over egen trening

Når treningskulturen ikke gir rom for refleksjon og individuell tilpasning, ser vi ofte:

• økt frafall fra trening

• økt skadeforekomst fordi man ikke justerer

• lavere indre motivasjon fordi man ikke har eierskap til hva man driver med

• større prestasjonspress 

• vanskeligere forhold til egen kropp

• redusert psykisk/mental helse

• dårligere treningskvalitet over tid fordi man ikke justerer innsatsen 

Dette er ikke individuelle problemer – det er strukturelle konsekvenser av en treningspraksis som ikke er mentalt og pedagogisk forankret.

For å bevare ungdom bør vi endre hvordan vi trener ungdommen

Ungdom trenger ikke mer press. De trenger mer forståelse, tilpasning og involvering. De trenger trenere som vet at kvalitet ikke handler om hvor mye som ble gjennomført, men hvor mye som ble lært. De trenger en treningskultur som bygger mennesker – ikke bare resultater.

Og viktigst:
De unge utøverne trenger voksne som hjelper dem å forstå at: Du er ikke prestasjonen din, og du er heller ikke resultatet ditt! Du er dine verdier og dine handlinger utfra dem.  

Ønsker du foredrag og workshop om trenerrollen til din klubb?

Ta kontakt med meg på telefon: 90748759 eller mail: hilde.opberget@gmail.com