I arbeidet med barn og unge i idretten er det avgjørende at vi skiller mellom det som kan måles, og det som faktisk må forstås. Tall kan gi oss informasjon. Tester, tider og registreringer kan si noe om status i et øyeblikk.

Når vi gjør tallene til historien, risikerer vi å miste blikket for det viktigste: hvordan barn og unge faktisk utvikler seg. Ikke bare fysisk, men mentalt og menneskelig. Derfor handler god ungdomsidrett ikke om å måle mer, men om å forstå bedre.

Skrevet av Hilde Opberget, Oslo, 7. februar 2026

Barn og unges utvikling i idrett kan måles – men den kan ikke forstås gjennom tallene

I arbeidet med barn og unge i idretten er det avgjørende at vi er presise i språket vårt.
Utvikling kan måles. Tester, tider og registreringer kan gi nyttig informasjon.
Men utvikling kan ikke forstås gjennom tallene alene.

For utvikling er ikke et øyeblikksbilde. Utvikling er en prosess.

Og det er nettopp her vi må bli råere. Faglig råere. Menneskelig klokere. Og modigere i måten vi organiserer, leder og følger opp ungdom i idretten – særlig i langrenn.

Utvikling er det som skjer over tid

Ungdommers treningsutvikling handler ikke primært om nivå, men om retning.
Ikke om hvem som er best nå, men om hvem som får mulighet til å utvikle seg videre.

Fordi utvikling skjer:

• i ulikt tempo
• i ulike faser
• i rykk og napp
• ofte usynlig for oss voksne

Noen vokser tidlig. Andre sent. Noen har kapasitet tidlig. Andre utvikler teknikk, forståelse og robusthet først senere. Dette er ikke avvik, men det er normal utvikling. Likevel organiserer vi ofte ungdomsidretten som om utvikling skal være:

• lineær
• forutsigbar
• sammenlignbar

Det er den ikke. Mener jeg. Og slik tolker jeg også forskningen. Resultat av forskning gir svar på hypotesen. Resultat av erfaring gir svar på nettopp det : vår hverdagslige og praktiske erfaring. En kombinasjon av disse to områdene, gjengitt i praksis på treningsfeltet, tror jeg vil gi den beste forutsetning for utvikling og glede vi kan gi ungdommen.

Rekruttering handler om mer enn å få barn og ungdom inn i idretten – det handler om å få dem til å bli!

Jeg mener vi gjør mye riktig i norsk langrenn. Rekrutteringsarbeidet i barneårene er god. Aktiviteten er høy. Miljøene er sterke. Men: konkurransen til andre idretter er økende. Og utfordringen om å bevare ungdommen i langrenn, oppstår når denne konkurransen kanskje tapes på grunn av for lite kompetanse inn på treningsfeltet.

Det er her mange faller fra. Og det er her vi må tørre å stille det krevende spørsmålet:

👉 Forstår vi ungdommers utvikling godt nok?

Særlig når det gjelder jenter, ser vi at:

• belastning oppleves annerledes
• krav tolkes sterkere
• trygghet blir avgjørende
• relasjon og miljø får større betydning

Dette handler ikke om svakhet. Det handler om utviklingspsykologi, biologi og kontekst. Derfor mener jeg at treneren er den viktigste faktoren vi kan påvirke. Foreldre er viktige. Veldig viktige. Men i ungdomsidretten må vi være tydelige på én ting:

Treneren har en unik og avgjørende rolle.

For treneren setter rammene for treningshverdagen, han tolker prestasjon og progresjon, formidler krav, forventninger og trygghet og påvirker hvordan ungdommen forstår seg selv i idretten.

Derfor holder det ikke å «ha en trener». Vi må ha kompetente trenere. Fag + empati = utviklingskompetanse. Å være trener for ungdom handler ikke bare om øvelser og planer.
Det handler om å forstå mennesket i utvikling.

En god ungdomstrener må ha:

• faglig kompetanse
• forståelse for fysisk utvikling
• forståelse for mental utvikling
• evne til å lese belastning – både fysisk og mentalt
• relasjonell trygghet
• empati

Denne kompetansen kan vi ikke forvente at alle foreldre har. Men vi kan og skal forvente den hos trenere. Samtidig er det ikke gitt at formell utdanning automatisk gir god praksis.
Derfor handler dette ikke bare om å ansette trenere – men om å videreutdanne og videreutvikle dem.

Formidlingskompetanse er undervurdert

To ungdommer kan stå i samme treningsgruppe – og oppleve treningen helt forskjellig. Noen trenger tydelighet, struktur og forutsigbarhet. Andre trenger bekreftelse, heiarop og å bli sett og anerkjent. Noen blir motivert av konkurranse. Andre blir stresset av den. Her ligger trenerens største kunst: å tilpasse formidlingen, uten å fragmentere fellesskapet. Dette krever kompetanse. Og det krever refleksjon.

Idrettsglede er ikke noe som er naivt – den er strategisk.

Idrettsglede blir ofte omtalt som noe mykt. Noe hyggelig. Noe som kommer av seg selv. Det stemmer ikke mener jeg. Ekte idrettsglede er et resultat av å føle seg sett, å oppleve mestring, å ha en plass, å bli forstått og å tåle utvikling uten å bli målt i stykker. Når ungdom opplever dette, blir de værende. Og når de blir værende, får utvikling tid.

Forbildene betyr noe – men grunnlaget legges lenge før

Ja, det som skjer på toppnivå påvirker sterkt. Store prestasjoner skaper drømmer, og det smitter. Men vi må aldri glemme dette:

De beste utøverne var også en gang ungdommer i utvikling. Tryggheten de viser i dag, kommer ikke av seg selv. Den er bygget stein for stein – gjennom voksne som forstod utvikling, trenere som ga tid og miljøer som tålte usikkerhet. Dette har ikke endret seg, for menneskekroppen er fortsatt av kjøtt og blod. Utvikling følger fortsatt biologiske og psykologiske prinsipper. Slik sett er ungdom i dag ikke fundamentalt annerledes enn for 15–20 år siden. Det som avgjør, er hvordan vi møter dem.

Utvikling skjer mellom tallene

Tall kan hjelpe oss å følge med. Men utvikling skjer:

• mellom øktene
• i pausene
• i relasjonene
• i tryggheten
• i tilliten

Hvis vi vil lykkes bedre med rekruttering – og spesielt med å beholde jenter i langrenn – må vi løfte blikket. Ikke bort fra fag. Men dypere inn i det.

Utvikling kan måles.
Men den kan bare forstås når vi ser mennesket bak tallene.

Det er her treneren er avgjørende.
Og det er her framtiden formes.

Hilde

Ønsker du eller din klubb veiledning om trenerrollen? Send meg gjerne en uforpliktende e-mail for informasjon.